Norge kan redusere tiden for utvikling av ny kreftbehandling fra ti til fem år. Men da må vi på banen – nå.
I EU skjer det ting med kreft. I fjor bestemte EU at kreft er en av de virkelig vanskelige utfordringene i medlemslandene, der de største firmaene og de beste statlige instituttene ikke klarer å finne løsningen på egen hånd. Kreft er derfor ett av fem missions – hovedmål – for unionen.
40 milliarder kroner går til EUs Beating Cancer Plan. De store europeiske landene posisjonerer seg nå for pengesekken i forskningsprogrammet Horizon Europe og de fem hovedmålene. Pengestrømmer på størrelse med det norske statsbudsjettet er i spill. I land etter land styrkes organisasjoner, og initiativer startes for å sikre relevans. For å være med på cancer mission må hvert land ha noe å bidra med.
Men hva er egentlig en mission? Vi kan si det er det motsatte av den nylig lanserte perspektivmeldingen. «Meldingen er en invitasjon til å holde hardt på pengesekken, ikke til å bygge landet på nytt i møte med utfordringene», skrev Maria Reinertsen [2] så treffende i Morgenbladet 26. mars. Missions skal skape nye løsninger som håndterer de store utfordringene vi står overfor. Begrepet stammer fra den italienske økonomen Mariana Mazzucato, som venstresiden priser for aktiv politikk. Noen på høyresiden ser derimot ikke like positivt på hennes forslag til styring av økonomien. Uavhengig av politisk ståsted, EU har bestemt seg, og Norge må posisjonere seg. Det er tross alt også Norges penger EU bruker på missions.
I dag står Norge med lua i hånda og sparker i grusen. I stedet burde vi løpt rundt i Brussel og vist at Norge kan være sentrale for å lykkes. Nå er tiden inne for å vise initiativ som sikrer relevans og medvirkning. Men hva kan lille Norge bidra med?
Vi kan faktisk redusere tiden for klinisk utvikling av ny kreftbehandling fra ti til fem år.
Det ville være en slags norsk mission. Dette bør være målet til et nytt senter for kreftinnovasjon. Et ambisiøst og realistisk mål. Et nasjonalt senter som kombinerer ny teknologi og unike offentlige og private data for bedre å forstå årsak, utvikling og oppfølging av kreft. Det er her vi sikrer plassen vår.
Kreft er over 200 ulike sykdommer og de krever samarbeid på tvers av fagdisipliner, offentlig forvalting og privat sektor. Europas Cern og USAs nasjonale laboratorier har tidligere vært sentrale for å løse slike komplekse samfunnsutfordringer, senest med vaksine for covid-19 gjennom Operation Warp Speed. Norge kan, på bakgrunn av nasjonale fortrinn som helsedata og biobanker, kombinert med ny teknologi, halvere tiden for klinisk utvikling av ny kreftbehandling. Tenk på hva det vil bety for norsk verdiskapning og arbeidsplasser. Tenk på hva det vil bety for pasientene.
Før jantelov og konservatisme forklarer hvorfor det ikke er mulig, la oss se hva som kan gjøres om ambisjonene er der. Atom-programmet i USA [3] har som mål om å redusere preklinisk utvikling av legemidler fra seks til ett år. Der setter staten retning, og private og offentlige jobber sammen om en løsning. I klinisk utvikling er gevinsten enda tydeligere. Mye av tiden i kliniske studier går nemlig med til å finne pasienter og kontrollere at det gir bedre effekt å ta medisinen enn å ikke ta medisinen. I Norge kan vi bruke våre offentlige registre til dette. Gjennom registre får vi oversikt over aktuelle pasienter umiddelbart, og vi bruker deres data som kontroll. På den måten kan vi faktisk ta i bruk ny medisin mens vi overvåker hvilke pasienter som har nytte av den, vi fortsetter å hente inn kunnskap mens vi justerer bruken etter effekten, og er også villig til å stoppe bruken om dataene tilsier det. Det høres enkelt ut, men mange har prøvd uten å klare det på grunn av manglede data og manglende mulighet til å følge pasientene over tid. Norge kan være først ute med gode nok data til å klare det.
En slik målsetning stemmer også med hva helsedatautvalget konkluderte med i 2017: «Helsedata bør kunne brukes som dokumentasjonsgrunnlag for en raskere og bedre godkjennings- og evalueringsprosess for legemidler». Rapporten fra utvalget har vi nå en gylden mulighet til å følge opp.
Men hvorfor trenger vi et nytt senter for å være med på cancer mission, kan vi ikke utvide dagens ordninger? Dagens næringsklynger, Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Senter for fremragende forskning (SFF) fra Forskningsrådet dekker kun en del av økosystemet og mangler tverrfagligheten og langsiktigheten som er nødvendig. Andre ordninger kommer også til kort: Katapult-satsingen til SIVA favner vidt, men driftsmodellen er ikke forenlig med å løse innsikt og samfunnsutfordringer. IKT pluss er et bra program fra Forskningsrådet, men det dekker også bare en liten del av et stort felt.
Samarbeidet på kreftområdet er fragmentert, eksperter jobber i sine siloer. Det er et prekært behov for tettere samarbeid, spesielt mellom offentlig og privat. Et nasjonalt senter vil kunne være en vitamininnsprøyting for at akademia, byråkrater og næringsliv søker sammen for noe nytt, en ny plattform som bygger på tillit, samhandling og samarbeid. Det trengs ikke dyre prestisjebygg, eller kostbare byråkratiske monstre. Det som trengs, er ett felles mål.
Et slikt mål er å redusere tiden for klinisk utvikling av ny behandling for kreft fra ti til fem år. Dette målet vil vi kunne nå i et nytt nasjonalt senter for kreftinnovasjon. Det vil sette Norge på kartet og gi retning for firmaer, byråkrater, forskere og pasienter. Jeg ser for meg et «non-profit»-laboratorium med grunnfinansiering for å kunne bevare fri forskning og bygge kompetanse, slik at forskningen kan konkurrere internasjonalt og bidra til utdannelse og innovasjon. Senteret bør være vertskap for de nevnte SFF og SFI, og ha tett samarbeid med industrien for å forstå deres forskningsutfordringer og prioriteringer. I et slikt senter vil teknologi overføres fra forskning til forretning, gjennom spin-off selskaper og industrielle samarbeidsavtaler. Viktigst av alt er at ett senter samler initiativer som i dag vokser seg store i isolerte siloer.
Norge er, med personnummer, registre og nasjonalt helsevesen, et av få land i verden som har muligheten til å redusere tiden for klinisk utvikling signifikant. Har vi ikke egentlig også et ansvar for å gjøre nettopp dette? Nå har vi en aktuell knagg i tillegg – EUs ressurser og prioriteringer i cancer mission.
Norge må posisjonere seg for å få muligheten til å bidra. Det krever en prioritering fra våre folkevalgte. Spørsmålet er om det gir stor nok politisk gevinst. Det har vært mye helse det siste året, orker våre folkevalgte mer? Når munnbind i butikken er et minne og covid-vaksinene har bidratt til åpne grenser, er kreft der fremdeles, like nådeløst som før. Kreft kommer til hver tredje av oss i løpet av livet. Det betyr at de fleste familier vil se en av sine miste håret, kraften og livsgnisten, men de vil også se resultatene av ny medisin og behandling. Det er nettopp derfor mission kreft er et oppdrag Norge bør ta. For det er et oppdrag Norge kan være med på å løse.
Av